Salt

Betydning av det norrøne ordet "salt"

Som definert av Cleasby & Vigfusson norrøn-engelsk ordbok:

Det norrøne ordet salt kan bety:salt

salt

n. [a word common to the Teut. as also the class. languages]:—salt, Stj. 609; salt ok brauð, Fb. ii. 24, Pr. 470, passim; distinction is made between hvíta-salt, white salt, Edda ii. 431, 515, and svarta-salt, black salt, from sea-water, n. G. l. i. 39:—of salt used for cattle, salt skal hann eigi meira göra en hann þarf at gefa búfé sínu, id.:—the phrase, leggja sök í salt, to shelve a case, Bs. i. 690: the saying, í salti liggr sök ef sækendr duga; nú stendr skuld tuttugu vetr eða tuttugu vetrum lengr, þá fyrnisk sú skuld fyrir váttum, enn hann má koma honum til eiða at hváru, þvíat í salti liggr sök ef sækiendr duga, n. G. l. i. 24 (Gþl. 484, Jb. 351); vega salt, to balance against one another. In Norway and Icel. salt was chiefly procured by burning seaweed, cp. ‘brenndum brúk á sandi,’… hinn þríði var upp á berginu ok brenndi þara, Frissb. 255; also from the sea, cp. Þorst. Síðu H. 177, ek þóttumk ganga til sjófar þar sem var saltsviða mikil, ok þóttumk ek eta glóanda salt ok drekka sjáinn við. Such salt works are often mentioned, see the compds below. For salt used in baptism, see geifla.

salt

II. in local names, Salt-eyrr (Salt-eyrar-óss), Eb.; of the sea, Eystra-salt, the ‘East-sea,’ i. e. the Baltic, Fins, passim.

salt

B. COMPDS: saltbelgr, saltbrenna, saltbúð, salteyða, saltfat, saltfjara, saltgörð, salthola, salthólmr, saltkarl, saltketill, saltkorn, saltkross, saltmaðr, saltsáð, saltsteinn, saltsviða.

Mulig runeinnskrift i yngre futhark:ᛋᛅᛚᛏ
Yngre futhark-runer ble brukt fra 8. til 12. århundre i Skandinavia og deres oversjøiske bosetninger