1 MINNA
t, [A. S. mindjan; Engl. mind; Dan. minde; Germ. meinen; Engl. mean is prob. of the same root]:—to remind, with gen. of the thing and dat. of the person; minna e-n e-s, to remind one of, Skálda 163; hón hefir minnt mik þeirra hluta er ek hefir eigi fyrr hugleitt, Fms. i. 3; minna á e-t, Hallgerðr minnti opt á, Nj. 71; þar er þú minntir mik at ek væra þinn maðr, Hkr. i. 91.
2 MINNA
II. impers. ‘it minds me,’ = I remember; ávallt er ek sék fagrar konur, þá minnir mik þessarar konu, ok er minn harmr æ því meiri, Fms. vii. 105.
3 MINNA
2. to recollect; hvers minnir þik um hversu mælt var með okkr? þá er vel ef okkr (acc.) minnir eins um þetta mál, does it not occur to you what we agreed on? … ‘tis well if both of us recollect the same, Ld. 284; mik minnir þeirra Jólanna er vóru í fyrra vetr, Fms. vi. 232: freq. in mod. usage, mig minnir, it is in my mind, = I think, with the notion of not being quite sure, but eg man, I remember.
4 MINNA
III. reflex., minnask e-s, to remember oneself, ‘mind,’ call to mind [cp. common Engl. ‘I mind well this or that,’ = I remember], Fær. 79, Fms. i. 4; herra minnstú mín, 623. 9; ef þér vilit eigi slíks (slíkt Ed.) minnask, Fms. xi. 268; sú hin ílla atkváma minntisk hennar, visited her, Hom. 121; hefi ek nökkut minnsk þín?—Ekki, herra, segir sveinninn, have I remembered thee, i. e. given thee anything? Fms. vi. 230; eigi væri allfjarri at minnask þín í nokkuru, to remember thee with some small pittance, i. e. give thee some trifle, Fb. ii. 96; er þat ok stafkarla háttr ok er einsætt at minnask hans þó lítið sé, Háv. 5, 15 new Ed.; hann minntisk gamalla manna með spakligum ráðum, Fagrsk. 15:—minnask á e-t, to remember, recollect; minnask á fornan fjándskap, Nj. 66:—to mention, talk of, hann minntisk þá er fyrr höfðu verit, Ó. H. 70.