Förla
Norrøn Ordbok - förla
Betydning av det norrøne ordet "förla" (eller fǫrla)
Som definert av Cleasby & Vigfusson norrøn-engelsk ordbok:
- förla (fǫrla)
- að, to grow faint, weak; ef hann of förlar, if he fails, (the passage is dubious, and something seems left out), K. Þ. K. 42: reflex. to fall into ruin, ef förlask reiðir, svá at um bæta þarf, Gþl. 77; þá mun brátt f. afl ráða-görðar, Sks. 331:—impers., e-m förlask, one grows weak, esp. from age, Krók. 40; in mod. usage, finn eg að augum förlast sýn, I feel my eyes grow dim, Hallgr.
Ortografi: Cleasby & Vigfusson-boken brukte bokstaven ö for å representere den opprinnelige norrøne vokalen ǫ. Derfor kan förla mer nøyaktig skrives som fǫrla.
Mulig runeinnskrift i yngre futhark:ᚠᚢᚱᛚᛅ
Yngre futhark-runer ble brukt fra 8. til 12. århundre i Skandinavia og deres oversjøiske bosetninger
Forkortelser brukt:
- esp.
- especially.
- f.
- feminine.
- impers.
- impersonal.
- l.
- line.
- mod.
- modern.
- pers.
- person.
- reflex.
- retlexive.
Siterte verk og forfattere:
- Gþl.
- Gulaþings-lög. (B. II.)
- Hallgr.
- Hallgrímr Pétrsson.
- Krók.
- Króka Refs Saga. (D. V.)
- K. Þ. K.
- Kristinn-réttr Þorláks ok Ketils = Kristinna-laga-þáttr. (B. I.)
- Sks.
- Konungs Skugg-sjá. (H. II.)