Hörfa
Norrøn Ordbok - hörfa
Betydning av det norrøne ordet "hörfa" (eller hǫrfa)
Som definert av Cleasby & Vigfusson norrøn-engelsk ordbok:
- hörfa (hǫrfa)
- að, [akin to hvarfa, q. v.], to retire, Fas. iii. 34; h. frá í brott, Nj. 216; hvárt sem þeir h. með ánni norðr eða suðr, 228; h. fyrir, to give way, Grett. 114; h. undan, Sd. 175, Fbr. 41 new Ed., Fs. 45; nú h. þeir innar eptir höllinni, Fas. ii. 261; hann hörfaði at borðinu út, Fms. vii. 264; þá skal ganga á feld þó áðr hafi af hörfat, Korm. 86: to pass round, hefir þat (viz. the moon) hörfat hring sinn, Rb. 116: reflex., láta hörfask undan, Ísl. ii. 447.
Ortografi: Cleasby & Vigfusson-boken brukte bokstaven ö for å representere den opprinnelige norrøne vokalen ǫ. Derfor kan hörfa mer nøyaktig skrives som hǫrfa.
Mulig runeinnskrift i yngre futhark:ᚼᚢᚱᚠᛅ
Yngre futhark-runer ble brukt fra 8. til 12. århundre i Skandinavia og deres oversjøiske bosetninger
Forkortelser brukt:
- l.
- line.
- m.
- masculine.
- q. v.
- quod vide.
- reflex.
- retlexive.
- v.
- vide.
- viz.
- namely.
Siterte verk og forfattere:
- Fas.
- Fornaldar Sögur. (C. II.)
- Fbr.
- Fóstbræðra Saga. (D. II.)
- Fms.
- Fornmanna Sögur. (E. I.)
- Fs.
- Forn-sögur. (D. II.)
- Grett.
- Grettis Saga. (D. II.)
- Korm.
- Kormaks Saga. (D. II.)
- Nj.
- Njála. (D. II.)
- Rb.
- Rímbegla. (H. III.)
- Sd.
- Svarfdæla Saga. (D. II.)